Smykkekvalitet, del II

Huden er kroppens største organ, og beskytter oss fra angrep fra blant annet virus og bakterier. Når man får tatt en piercing lager man en åpning i denne forsvarsbarrieren, og legger til og med igjen et fremmedlegeme i såret. Immunforsvaret vårt kan ikke skille mellom uønskede fremmedlegemer som for eksempel en flis i fingeren, eller et piercingsmykke i navlen som vi ønsker å ha der. Den første immunreaksjonen kroppen vil prøve på er å støte smykket ut. Når dette ikke går, er neste alternativ å kapsle det inn i hud. Det er dette som faktisk skjer når man gror en piercing. Siden vi tvinger kroppen til å epitelisere (= gro overflatehud) på tvers av hudlagene, tar dette lengre tid enn om man gror for eksempel en kuttskade.

Når kroppen nå skal gro dette unaturlige såret med et fremmedlegeme i, er det mange ting som vil påvirke hvor lang tid dette vil ta. Plassering på piercingen spiller selvfølgelig stor rolle, men også hvordan piercingen behandles, helsetilstand, livsstil, og ikke minst materiale og utforming på smykket.

Et smykke som sitter i en piercing som gror bør være av et materiale som skaper minst mulig irritasjon og allergisk reaksjon. I piercingbransjen drar vi stor nytte av all forskning som er gjort på kirurgiske implantater. I kirurgien brukes titanlegeringer mye, fordi de har vist seg å være svært biokompatible (= aksepteres godt av kroppen). I piercingsmykker er det en legering som kalles Ti6Al4VELI som brukes aller mest, og noen ganger også rent titan. Begge disse titanlegeringene er helt nikkelfrie, så de er ikke allergifremkallende.

Seriøse piercingsmykkeprodusenter bruker metallegeringer som har papirer på at de er testet og godkjent for implantering i kroppen. Dette gjør selvfølgelig at materialet koster litt mer, så det er dessverre vanlig at billigsmykker ikke har de samme godkjenningspapirene. Det sier altså veldig lite om hvor trygt et smykke er å bruke, selv om det står at det er laget av titan eller 'kirurgisk stål'.